• Grafikkoppgraderingi er den største sidan 2018 – alle får glede av henne.

    Grafikkoppgraderingi er den største sidan 2018 – alle får glede av henne.

    1,2 bilete i sekundet er ikkje eit spel; det er stillstand. Når den same teknikken i ein demonstrasjon hoppar til 79 bilete i sekundet, er det ikkje berre eit tal, men eit lite steg for kvar spelar som sit framføre skjermen.

    Den nye løysinga, kalla Clustered Geometry, delar landskapet inn i mindre flokkar av opptil 256 trekantar og 256 hjørnepunkt. Flokkane kann brukast om att i staden for at store mengder geometri må reknast på nytt. Samstundes innfører Microsoft Partitioned Top-Level Acceleration Structures (PTLAS), som gjer det mogleg å oppdatera berre dei delane av spelverdi som faktisk hev endra seg.

    I ein demonstrasjon med eit AMD Radeon RX 9070-kort vart minnebruket redusert frå 7,3 GiB til 774 MiB. Det er ein nedgang på nærare 90 prosent. Slike tal fortel ikkje berre um rå kraft; dei fortel um ei dør som opnar seg for mindre maskiner og eldre skjermkort. Det som gjer framgangen so gledeleg, er at teknikken ikkje krev ny maskinvare. Microsoft hev alt kunngjort støtte for Nvidia sine GeForce RTX-kort, AMD Radeon RX 9000-serien og Intel Arc B-serien. Det tyder at ei mengd spelarar slepp å kjøpa nytt utstyr for å få del i betre ljos og skugge.

    For utviklarane ligg vinningi ikkje berre i rå yting, men i enklare arbeid. Når same detaljerte geometri kann brukast til både vanleg grafikk og strålefylgjing, vert skuggar og speglingar betre samstemde med dei objekta spelaren faktisk ser. Dette er ein stille siger for open standardisering: i staden for å vera bunden til einskildprodusentane sine eigne vegar, kann utviklarar no byggja på eit felles grunnlag.

    Sidan 2018 har DirectX Raytracing vore eit løfte um meir naturleg ljos i spel. No er løftet i ferd med å verta kvardagsmat. I same andedrag vert det arbeidt med å redusera den irriterande hakkingi som hev plaga mange moderne PC-spel når shader-program vert lasta. Qualcomm arbeider òg med støtte for Snapdragon X2, med drivarar planlagde i fyrste halvår 2027. Endå er noko av dette avgrensa til einskilde skjermkort, men retningi er tydeleg: grafikkteknologi skal ikkje vera ein luksus for dei færraste.

    Kjelde: ITavisen

  • Tilbake i arbeid etter kreftsjukdom: – Sterkt og rørande

    Tilbake i arbeid etter kreftsjukdom: – Sterkt og rørande

    Ni månader er lang tid til å vera borte frå ein skule. For rektoren som no er attende på arbeid etter brystkreft og tøff behandling, er det likevel ikkje fråværet som definerer soga, men heimkoma.

    Ein rektor er ikkje berre ein leiar; han eller ho er eit fast punkt i kvardagen for elevar, lærarar og foreldre. Når dette punktet hev vore borte i ni månader, merkar ein fyrst kor mykje ei vanleg røyst i gangen og ei open dør til kontoret tyder. At rektoren no er attende, gjev ikkje berre arbeidsro; det gjev eit levande prov på at det finst liv etter ein hard sjukdomstid.

    Brystkreft og tøff behandling set djupe spor. Den som hev vore gjennom dette, veit at vegen attende til arbeidslivet sjeldan er bein. Difor er heimkoma til skulen noko meir enn ein personleg siger. Ho er eit teikn til andre som står midt i den same striden: det er von, og kvardagen kann venta på den andre sida. Det er ei påminning um at moderne medisin, tolmod og eige mot kann føra folk attende til det livet dei hadde.

    Skulen er ein samlingsstad i bygdi og i bydelen. I mange norske lokalsamfunn hev skulen vore det huset der generasjonar møter kvarandre, og der rektor hev vore ein stadig figur gjennom tidi. Når ei slik leiande røyst kjem attende, fær heile skulesamfunnet noko av den gamle rytmen att. Elevane fær sjå at vaksne òg kann verta sjuke, men at dei òg kann koma seg upp att og halda fram.

    Det er lett å gløyma kor mykje arbeid som ligg bak ei slik tilbakekome. Rektoren skal ikkje berre finna sin eigen styrke; ho skal òg byggja upp att eit samarbeid med medarbeidarar som hev bore ekstra tyngd medan ho var borte. Det krev både audmjukskap og vilje. Når nokon gjer dette med eit smil, er det vanskeleg å ikkje verta rørd.

    Soga um rektoren som er attende etter ni månader er difor ikkje berre ei helsesoge. Det er ei soge um eit skulesamfunn som heldt vakt, og um ei kvinne som nekta å lata sjukdomen få siste ordet. Slike heimkomedagar er dei finaste ein skulekvardag kann by på.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Fekk tri born på fire år og flutte til rekkjehus: – Eg vart dregen inn i dragsuget

    Fekk tri born på fire år og flutte til rekkjehus: – Eg vart dregen inn i dragsuget

    Tre born på fire år er ikkje berre eit tal; det er eit heilt univers av gråt, latter, bleier og små varme hender. Regissør Maja Holand hev sjølv kalla seg den fjerde, og det er eit varmt og ærleg bilete på kva som hender når ein vaksen vert dregen inn i barneflokkens eige drag.

    Det ho skildrar som dragsoget, er ei kraft mange kjenner. Det er ikkje eit sug ned i noko tomt eller trist, men eit sug inn i ein annan rytme. Når tre born kjem på fire år, får dagane ei onnor tyngd; dei vert ikkje tyngre i vond meining, men tettare, varmare og meir krevjande. For ein regissør er slikt ikkje berre kaos. Det er scener med komikk, spenning og djup menneskekunnskap som ingen manuskript kann dikta betre.

    Flyttingi til rekkehus er ein del av same soga. Eit rekkehus er ikkje noko ein skal undskylla; det er ein stad der veggene er tjukke nok til å bera liv, men tynne nok til at ein høyrer naboborni le i hagen. Det er ein kvardagsarkitektur som samlar folk, ikkje spreier deim. I ei tid då mange talar um einsemd og store avstandar mellom menneske, er det noko stille og godt i å bu vegg i vegg med andre familiar, der ein kann låna sukker og høyra at det finst fleire som står upp klokka fem.

    Når Maja Holand kallar seg den fjerde, ligg det òg ein fridom i det. Ho gjev slepp på den stive rolla som den vaksne som alltid skal ha oversyn, og let seg verta ein del av flokken. Den fjerde i ein barneflokk er ofte den som ser alt frå innsida, som lærer borni å leika, og som sjølv lærer å sjå verda på ny gjennom tre par auge.

    Ordet dragsoget fortel òg noko um det norske målet. Det set saman drag og sog, to gamle ord for krefter som dreg og syg. Slike ord er ikkje støypte i betong; dei er levande og kann fanga nye røynsler utan å missa roti si. Det er nett slik ein skal ta vare på eit mål: ved å bruka det til å setja ord på det som rører seg i vanlege liv, anten det gjeld bleieskift, rekkehus eller kunstnarlege draumar.

    For dei som står midt i småbarnslivet, er det ei trøyst å høyra at ein regissør ikkje ser på dei travle åri som eit avbrot, men som ein del av sjølve verket. Det er i desse åri ein lærer mest um tid, um kjærleik og um kva som eigentleg tel. Å verta dregen inn i dragsoget er difor ikkje å missa seg sjølv; det er å finna ein djupare tone i det livet ein alt lever.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Vann frukostkåring – att

    Vann frukostkåring – att

    Scandic Nidelven og Hotel Bristol i Oslo hev delt fyrsteplassen i Twinings Best Breakfast 2026. For Nidelven er det ikkje noka ny oppleving; hotellet hev fenge den same heideren fyrr. Det er eit vitnemål um at hotellfrukosten i Noreg er noko meir enn eit måltid.

    Ein hotellfrukost er ein av dei få stader der gjester med heilt ulike ærend møtest i same romet. Her sit forretningsfolk, familiar, turistar og konferansedeltakarar side um side. Det som vert sett fram, fortel noko um landet: brød med heile korn, ost, syltetøy, fisk, egg og varm mat. Når to hotell i kvar sin kant av landet når upp, tyder det at kvaliteten ikkje er bunden til ein by eller ein region.

    For Scandic Nidelven ligg mykje av æra i Trondheim. Byen ved Nidelvi hev ein lang tradisjon for gjestfridom. Frå dei gamle handelshusi ved bryggjone til dagens hotell hev folk der lagt vinn på å taka imot framande. Ein frokost som vinn pris år etter år, er ikkje eit slumpetreff. Det er eit resultat av medvitne val: gode råvarer, ferskt brød, tillaga rettar og tilsette som møter gjestene med smil.

    Hotel Bristol i Oslo stend i ein annan tradisjon. Det klassiske hotellet hev vore ein samlingsstad i hovudstaden i meir enn hundre år. At også dette huset når upp, syner at arv og kvalitet kann gå hand i hand. Ein frokost der gamle oppskrifter møter nye vanar, gjev gjestene noko å minnast.

    Dei to vinnarane syner at ein god frokost ikkje treng vera overdådig. Det handlar um å setja saman det rette: litt surt og litt søtt, noko varmt og noko kaldt, ein god kaffi og ei roleg stund. I ei tid då mykje går fort, er frukostbordet ein liten pause. Det er eit rom der folk senkar skuldrane og talar saman.

    Slike kåringar er meir enn eit spel um rang. Dei løfter fram dei stille yrkesgruppone som stend på kjøkenet tidleg um morgonen. Bakarar, kokkar, servitørar og oppvaskhjelparar gjer ein innsats lenge før fyrste gjest set seg. Når prisen kjem, er han ei påskjøning til alle som ber fram fat etter fat.

    For reiselivet i Noreg er dette eit godt nyhende. Ein hotellfrukost som vekkjer åtgaum, dreg folk til byane. Det skapar arbeidsplassar og styrkjer lokalsamfunni. Men kanskje viktigare er det at frukosten samlar folk um noko enkelt og godt. I ei verd med store motsetnadar er eit godt måltid noko dei fleste kann semjast um.

    Når Nidelven på nytt stend på sigerspallen, er det ikkje berre hotellet som vinn. Det er heile Trondheim, heile Oslo, og alle som set pris på ein morgon med god mat og ei roleg stund.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Ingen i publikum klagar yver å koma nærare.

    Ingen i publikum klagar yver å koma nærare.

    Når eit band gjer alt det kann for å verta mindre, og publikum likevel ropar på meir, er noko særskilt på ferde. The Dogs skal etter sigande leggja ned mykje arbeid i å verta eit mindre band, men på scenen er dei framleis akkurat passe stormannsgale. Ingen i publikum klagar over å koma nærare.

    Det er eit tankevekkjande paradoks at eit band søkjer mindre format samstundes som det held på den store scenekrafti. For mange er mindre eit tap; for The Dogs ser det ut til å vera ein veg til noko rikare. Når avstanden minkar, veks nærleiken, og nærleiken er sjølve grunnen til at folk søkjer konsertar. Ein stor konsert kann gjeva mektige augeblink, men den litle scenen gjev noko anna: ein får sjå sveitten, høyra pustet, og kjenna musikken i brystkassa utan filter.

    Noreg hev ein lang tradisjon for små konsertstovor og bygdehus der musikken får verka tett på. Frå ungdomshus til rockeklubbar hev nærleiken vore ein del av den norske konsertarven. Når The Dogs no gjer alt dei kann for å verta eit mindre band, kann det sjå ut som ei motkulturell rørsle i ei tid der alt skal veksa. Men det er ikkje eit steg attende; det er eit steg inn mot kjernen.

    Eit band som tør å vera lite, men samstundes stormannsgale på scenen, syner at formatet ikkje set grenser for uttrykket. Krafti sit ikkje i talet på tilskodarar, men i det som skjer mellom scenen og publikum. Publikum som kjem nærare, får ei gåve. Det er ikkje alle som får oppleva eit band på kloss hald, og når ingen klagar, er det eit teikn på at tilliten er gjensidig.

    Konsertar på små stader krev at både artistar og publikum er til stades i augeblinken. Det gjev rom for spontanitet, for smil og blikk, for dei små augeblikki som ikkje let seg fanga på film. Slike kveldar vert fortalde vidare, og dei byggjer eit levande musikkliv.

    Det er lett å tru at framgang for eit band er å fylla større hallar og no fleire hovud. Men The Dogs minner ein um at det motsette kann vera like verdifullt. Å verta mindre er ikkje å gjeva tapt; det er å velja nærleik framfor avstand, og samspel framfor show. Når band og publikum stend so tett at ein nesten kann ta på kvarandre, vert musikken ein samtale, ikkje ei framsyning.

    Slike kveldar er eit prov på at livemusikken i Noreg hev ei framtid. Dei byggjer ikkje på tal eller storleik, men på noko eldre og meir varig: menneske som møtest rundt musikken. Når ingen i publikum klagar over å koma nærare, er det i røyndi eit stort kompliment til eit band som vågar å vera mindre, men som aldri vert lite.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Hatar du Halloween, er det berre éin ting å gjera.

    Hatar du Halloween, er det berre éin ting å gjera.

    Halloween tyder bokstaveleg «aftanen før allhelgensdagen». Det er ikkje eit nytt påfunn frå ein annan kant av verdi; det er eit gamalt kyrkjeord som hev vandra gjennom Europa i meir enn tusen år.

    Mange trur at Halloween er ein framand og nyare sedvane, men det motsette er sant. Ordet «hallow» kjem av det gamle engelske ordet for heilag, og sjølve kvelden er knytt til kyrkja si feiring av alle helgenane den fyrste november. I den eldre kyrkjeårsordningi var denne dagen ei stor høgtid, og kvelden føreåt var ei tid for ljos, bøn og tankar um dei som hadde fare or verdi. Denne samanhengen er for mange vorten burtgøymd i dag, men han gøymer ei lang og rik soge.

    Det er noko vakkert ved at ein skikk som no vert feira med graskar og søtsaker, ber med seg minningi um ein eldre måte å møta haustmørkret på. I staden for å sjå på Halloween som eit framandt innslag, kann ein lesa han som ei moderne livsytring av noko gamalt og felles. Når borni gjeng frå dør til dør, er det ikkje berre eit spursmål um å få noko i posen; det er òg ein liten runde i eit grannelag, ei stund der folk opnar dørene for kvarandre og syner at dei vil ta del i ei felles høgtid.

    Ordet sjølv er eit lite målmerke. Det fortel at heilagtid ikkje alltid hev vore stengd inne i kyrkjerom, men hev fylgt folk ut i gator og gardar. Det er eit vitnemål um at språk og tru hev levt saman og danna skikkar som endå er i rørsle. Ein treng ikkje elska alle sider ved moderne halloweenfeiring for å sjå at ho peikar attende mot noko djupare og meir livskraftig enn skremsel og pynt.

    Difor er det ingen grunn til å hata Halloween. Ein kann heller møta kvelden med nyfike og vørdnad, og la han minna ein på at året hev sine mørke tider, men at ljos og samhald alltid hev fylgt med. Det er eit vonerikt perspektiv inn i den mørkaste tidi av året.

    Kjelde: Bergens Tidende

  • – Kvar morgon ser eg ting eit filmmanus ikkje kunde funne på.

    – Kvar morgon ser eg ting eit filmmanus ikkje kunde funne på.

    Kvar morgon ser folk i norsk oljenæring ting eit filmmanus ikkje kunne ha funne på. Det er ikkje eit klagemål; det er eit vitnemål um ei næring som enno overraskar. Styresmakter og oljebransjen ropar «drill, baby, drill» i kor, melder pressa, og oljegigantane leverar.

    Bak det lånte slagordet ligg ei djupare soge. Norsk sokkel hev aldri vore eit stilleståande felt. Frå den fyrste prøveboringi til dagens avanserte havbotninstallasjonar hev næringi gått gjennom prisstup, ulukkor og teknologiske omskifte. Kvar gong hev ho reist seg med ny kunnskap og nye løysingar. Det er denne evna til å snu uventa hendingar til framgang som gjer at ein kvar morgon kann sjå noko eit manus ikkje hadde funne på.

    No held styresmakter og oljeselskap fram med leiting og utbygging. Det er eit sterkt signal um tillit. Tillit til fagfolk som kann arbeida på djupt vatn, i sterk vind og under stort trykk. Tillit til eit norsk leverandørmiljø som byggjer plattformer, røyr og automasjonssystem til heile verdi. Kvar ny kontrakt gjev ringverknader i kystbygder og industristader, frå verft til teknologibedrifter.

    Det mest slåande er likevel kontinuiteten. Det som for ein mannsalder sidan vart sett på som eit hasardiøst eventyr, er i dag ein av dei mest regulerte og kunnskapstunge sektorane i Noreg. Slagordet «drill, baby, drill» hev på norsk jord fenge ei anna tyding enn i ein vill marknad. Her handlar det um langsiktig forvalting, tryggleik og eit skattesystem som kanaliserer verdiskapingi attende til fellesskapet. Skular, sjukehus og vegar over heile landet hev vorte bygde med olje- og gassinntekter, og framleis kjem det nye løyve som held denne mekanismen i gang.

    Difor er det grunn til å møta nyhendet med roleg optimism. Dei som står midt i næringi, ser kvar morgon at røyndomen er rikare og meir ufyreikneleg enn noko manus. Det er ikkje eit teikn på kaos, men på liv. Ei næring som overraskar, er ei næring som enno hev noko å læra og noko å gjeva. Norsk olje- og gassoge er langt frå ferdigskriven, og dei neste bolkane kann fort verta dei mest spennande.

    Kjelde: Bergens Tidende

  • Rapport: 94 prosent av verdiskapingi til datasenter i Noreg er utanlandsk eigd.

    Rapport: 94 prosent av verdiskapingi til datasenter i Noreg er utanlandsk eigd.

    Når 94 av 100 kroner i verdiskaping frå norske datasenter kjem frå utanlandske eigarar, er det ikkje eit varsku. Det er eit vitnemål um at Noreg er vorten ein internasjonal marknad for rein kraft og kaldt klima.

    Ein rapport slær fast at 94 prosent av verdskapingi frå datasenteri i Noreg i fjor kunde knytast til utanlandsk eigarskap. For mange høyrest det kanskje ut som eit tap. Men ser ein på saki med andre augo, fortel det noko anna. Utanlandske eigarar legg pengar, kompetanse og arbeidsplassar inn i norske lokalsamfund. Dei byggjer store hallar, legg fiber og kjøper kraft. Det gjev ringverknader som ikkje alltid syner seg i det fyrste talet.

    Historisk hev Noreg ofte teke imot utanlandsk kapital når nye næringar skulde byggjast. I tidi kring vasskraftutbyggingi kom engelsk og tysk kapital til norske fossar og bergverk. Det gjorde at bygder fekk veg, jarnbane og elektrisk ljos. I dag er datasenter ei ny kraftkrevjande næring. At internasjonale selskap vel Noreg, er eit teikn på at norsk vasskraft, stabil politisk styring og kaldt klima hev ein verdi som mange andre land ikkje kann by på.

    Den parten av verdskapingi som er norsk eigd, lyt heller ikkje gløymast. Dei seks prosentane er ikkje berre eit lite tal. Det er grunnlaget for at norsk kompetanse fær veksa i ei næring som er i ferd med å verta heilt sentral i den digitale økonomien. Lokale leverandørar, handverkarar og kraftseljarar fær sin del i aktiviteten. Når store, utanlandske aktørar etablerer seg, vert det òg trong for norske tilsette som kann drifta anleggi, tryggja datatryggleiken og byggja ut nettet.

    Det er lett å sjå på utanlandsk eigarskap som noko framandt. Men i ein liten, open økonomi er det ofte slik voksteren kjem. Noreg hev aldri vore ei øy. Landet hev bygd velstand på å selja varer og tenester til andre, og på å lata andre investera i norsk jord. Datasenter er nok eit døme på dette.

    Det som no gjeld, er å syta for at ringverknadene vert verande i Noreg. Då må ein stilla krav til kraftbruk, datatryggleik og lokale arbeidsplassar. Slik kann det som ved fyrste augnekast ser ut som ein stor utanlandsk dominans, verta til ein styrke for heile landet.

    Kjelde: Aftenposten

  • Var rekna som tapt i fleire hundre år.

    Var rekna som tapt i fleire hundre år.

    Det som i fleire mannsaldrar vart rekna som tapt, hev no fenge si løysing. Anne Kleivset hev sett punktum for eit prosjekt som hev halde fram i snart førti år.

    Å halda fast ved eit arbeid so lenge er ikkje berre eit spursmål um vilje. Det er eit val um å leva i ei anna tid enn den som krev snøgge resultat. Her hev Anne Kleivset valt den langsame vegen, og det er noko å merka seg. I ei tid då mykje skal gå fort, finst det framleis menneske som veit at visse ting ikkje lèt seg skunda. Dei krev at ein sit roleg, at ein ikkje gjev upp når åri gjeng, og at ein trur på at det som er gamalt, kann verta nytt for nye ætter.

    Sume verk er so store at dei fyrst syner seg etter at ein mannsaldar er lagd ned i deim. Det er lett å missa motet når ein arbeider med noko som ikkje gjev svar med ein gong. Men nett då er det at dei lange linone vert verdfulle. Det som i fleire hundrad år var gøymt eller sett på som tapt, hev ikkje vorte gløymt for di nokon var viljug til å bruka tid på det. Ettertidi får no del i den frukta som eit slikt langt strev ber.

    For samfunnet er dette meir enn eit ferdig prosjekt. Det er eit prov på at gamal kunnskap og gamal arv ikkje alltid er tapt, endå um han kann liggja lenge i løynd. Det er òg ei påminning um at det som er verdt å ta vare på, ofte krev at nokon tek på seg eit ansvar som varer langt ut over det vanlege.

    Det 40-årige prosjektet hennar Anne Kleivset er ikkje berre eit privat verk. Det er ei gåve til alle som set pris på det som fortidi hev å fortelja, og ei oppmoding til dei som sjølve sit med eit langt og krevjande arbeid: hald fram. Det er ofte dei stille, langvarige kreftene som løyser det som bråe tak aldri maktar.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Fosen-film vann pris: – Veldig stas

    Fosen-film vann pris: – Veldig stas

    Dokumentarfilmen um Fosen-saki hev vunne ein internasjonal pris. Det er eit lite stykke rettshistorie som no ferdast over landegrensor.

    Fosen-saki handlar um reindriftssamiske rettar og store vindkraftutbyggingar. Då Høgsterett dømde i 2021, vart konsesjonane for to av anleggi kjende ugyldige. Det var ein viktig dag for rettsstaten; filmen gjev eit andlet til den saki.

    Reindrifta ber i seg ein kunnskap som hev vorte bygd opp gjennom mannsaldrar. I det samiske språket finst eigne ord for snøtilhøve, beitetilhøve og landskap som ikkje let seg setja um til andre mål utan å missa nyansar. Det er ein kunnskap som ikkje let seg lesa i ei bok; han ligg i beiting, flytting og samlivet med dyri. Når ein film fær fram desse ordi og dette landskapet, gjer han meir enn å dokumentera ei rettstvist; han opnar ei dør til ein kultur som ofte hev vorte skildra utanfrå.

    Prisen er ikkje berre ein heider til regissøren; han når også dei reindriftsfamiliane som let seg filma i ein sårbar situasjon. Dei delte kvardagen sin, sorgi si og håpet sitt. Det krev mot å lata andre sjå inn i ein strid som gjeld heile livsgrunnlaget. Når filmen no fær pris, er det ei påminning um at slike forteljingar hev noko å segja langt utanum eige land.

    Fosen-saki er viktig i ei tid då verdi skal byggja ut meir fornybar energi. Filmen syner at denne omleggingi ikkje treng å koma i strid med urfolksrettar eller gamal kulturkunnskap; tvert imot kann ho henta styrke frå desse rettane og denne kunnskapen. Når ein dokumentar vert sett i utlandet, fær folk ei konkret innsikt i korleis Noreg møter denne spenningi. Det er eit godt utgangspunkt for samtale, ikkje for konflikt.

    Ein filmpris er ei lita soge i seg sjølv, men for dei som hev bore Fosen-saki fram, er han eit prov på at det dei står i, vert høyrt og sett. Dokumentaren hev alt nådd eit publikum som aldri hev sett ein reinflokk eller høyrt ein joik. Det er slik kulturarv fær nye vener. Og det er noko å gleda seg yver.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no